Emil gjør ting han ikke kan...

Det hender som seg hør og bør, at man får visse kreative impulser. Som vi vet kjenner disse impulsene få grenser, og det beviser de fint her: Disse impulsene har nemlig slått til hos meg. Akkurat nå er jo mildt sagt ikke den beste tiden for meg å utfolde meg kreativt, da jeg stort sett er opptatt meg fiskesløying og soving. Men de som kjenner meg vet jo at jeg har vanskelig for å fortrenge mine impulser, og resultatet av dette presenterer jeg herved med all stolthet:


Som dere sikkert kan se, er dette et stykke samtidskunst av beste klasse. Jeg kaller det "Postmannen".

Erindringer fra Barentshavet

Fisk. I denne sammenhengen, nærmere bestemt torsk, sei, hyse, blåkveite, uer, brøsme, steinbit og noen flere. De kan bli større enn 60 kilo, de har giftige pigger på ryggen, og de har kjever som kan knuse hånden din om du er dum nok til å utfordre dem.

De som ikke har fulgt så nøye med på mitt foretagende i det siste, vet kanskje ikke at jeg i skrivende stund er utstasjonert som fiskearbeider i barentshavet nord for Russland ombord autolinefartøyet Husby Senior. Og om du mot alt overmot er interessert is this the place to be.

Jeg er filosofisk analgt, og har selvfølgelig klart å koble til og med dette opp i mot store etiske spørsmål, som menneskeverd og sånn. Og for ikke å snakke om at selve tanken er besnærende: Emil, ute i arbeidslivet! Også har vi jo alt det praktiske da: Fisken skal fanges, sløyes, fileteres, veies, fryset og pakkes. Hvis vi legger til 1 stk Emil og summerer opp tror jeg vi skal få en god del verdig blogmatereale.

Jeg hadde satt meg et personlig mål for denne turen: Innen jeg kom hjem igjen, skulle jeg lære meg å identifisere alle de ulike fisketypene. Jeg har arbeidet i en dag, og jeg kan herved konstatere at målet er nådd. Men derimot har jeg funnet nye utfordringer - jeg kan jo starte med å gjøre jobben min. Det har seg slik at denne dagen ikke akkurat utartet seg som en arbeidsdag, men heller som en krig. Det har vært meg mot fiskefaenskapet, og fienden leder for øyeblikket 1-0.

Det var en kampklar Emil som lørdag morgen gikk ned i skifterommet. Jeg trakk på meg oljehyret, dro på meg hanskene, og plasserte den snertne Husby Senior-capsen litt kjekt på snei. Emil Husby var klar til fiskearbeid. Jeg gikk ned under dekk, og ble umiddelbart satt til å sløye fisk. For de uinnvidde innebærer dette å sprette opp buken på fisken, rive ut tarmene og til sist kutte av den skallen. En enkel nok oppgave, tenkte Emil. Vel, det smerter meg å si at jeg møtte meg selv i døra. Og ikke en hvilken som helst dør - det var en svingdør av slim og fiskeblod.

Jeg målte fiskene med øynene, og tenkte med meg selv at dette kom til å ble en smal sak. Men da jeg skulle legge den første torsken på sløyebenken gjorde jeg store øyne da det gikk opp for meg at driten fremdeles levde. En som meg ville ha problemer med å få kniven på plass selv om den lå i ro, men når saken spreller som om ragnarok er nær, kan det bare få ett resultat: Jeg presterte faktisk å miste fisken ut vinduet. Resten av dagen gikk stort sett med på basketak med sju-åtte kilo tunge torsker, og jeg brukte egentlig mesteparten av tiden på å løpe rundt på dekk i tafatte forsøk på å snappe opp diverse fisker jeg mistet i prosessen. Den første gangen jeg faktisk klarte å få ferdigskamfert en fisk, skulle jeg selvfølgelig kaste den på samlebåndet. Også dette eskalerte til kaos. Det slo meg, da jeg var på vei til å kaste fra meg fisken, at saken fremdeles levde. Jeg hadde kappet av den huet, og den sprellet. Det var vel omtrent her jeg kapitulerte.

Det andre problemet jeg kom over, var dette med innvoller. Jeg har aldri før sett meg nødt til å omtale meg selv som blaut, men jeg frykter at dagen har kommet. Heldig vis hadde jeg et vindu - eller et koøye om du vil - rett ved siden av, så dette med å brekke seg ble heldigvis risikofritt. De andre karene fikk seg en god latter i hvert fall. Slaget er riktignok tapt, men krigen? Jeg sier bare to be continued...